Kommunenes selvmordsbyrde

Jeg var lettet, jeg skulle endelig få slippe. Denne gangen skulle det gå.

Forrige uke forsøkte jeg å ta mitt eget liv etter måneder med mørke og fortvilelse. Det er ikke første gang, jeg har forsøkt det mange ganger før. Men jeg skulle klare det denne gangen. En rekke ting har vært ulike rundt mine forsøk, men det finnes en fellesnevner. Hva som skjer — eller med andre ord, ikke skjer, etter et selvmordsforsøk.

Man antar at mellom 3 500 og 7 500 personer forsøker å ta sitt eget liv hvert år — og at i overkant av 500 mennesker dør i selvmord. Over 500 mennesker. Dette er høye og svært alvorlige tall — selv staten skjønner det. Det er kanskje derfor SINTEF på oppdrag fra Helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om det kommunale psykisk helse- og rusarbeidet for 2016. I rapporten fremgår det at kun fire av ti kommuner har etablert rutiner for oppfølging etter selvmordsforsøk. Oslo kommune topper listen over gode rutiner sammen med Akershus og Buskerud, men her er bydelene selv ansvarlige for rutiner for oppfølging. Men i realiteten er situasjonen en ganske annen enn det en rapport kan tilby.

 

Stille etter stormen

Med oppfølging mener man at personen som har forsøkt å ta sitt eget liv får noen å snakke med når hun blir skrevet ut fra somatisk eller psykiatrisk sykehus. Det er kommunenes ansvar å ha et system som sørger for at personen ikke blir sittende alene i egen sorg og skamfølelse. Og i verste fall prøver på ny. Hvilke følelser en person som har forsøkt selvmord sitter igjen med, vet bare den personen. Det eneste vi kan vite med sikkerhet er at det er enklere å bære alle disse følelsene dersom man kan dele de med noen.

 

Forrige uke kunne jeg valgt en en frivillig innleggelse på akuttpsykiatrisk. Men fordi tidligere traumatiske hendelser har gjort meg redd sykehus, er ikke det et alternativ. De ugjestmilde korridorene fylt av uro og angst. Midlertidig oppholdstillatelse på tildelt rom. Jeg er riktignok en kjent traver i psykiatrien. Jeg har stemmer i hodet og ser ting andre ikke kan se. Jeg går i behandling, og jeg har det bedre enn på mange år. Men så blir altså livet for tungt og vondt å bære. Man mister perspektivet. Jeg vil ikke lenger være en byrde. Jeg er desperat, redd og full av angst. Noen finner meg livløs, men klarer å hente meg tilbake i livet. Og etterpå blir det stille. Litt for stille.

neck

Og etterpå blir det stille. Litt for stille.

 

Feil spørsmål til feil tid

En vanlig vudering av suicidalitet på somatisk og psykiatrisk sykehus skjer omtrent på følgende måte: En ukjent lege står over pasienten i den harde sykehussengen, og spør: «Ønsker du fremdeles å dø?» Dersom du svarer ja på spørsmålet, må du mest sannsynlig pakke sakene og legges inn på akuttpsykiatrisk. Svarer du nei får du ofte reise hjem. De fleste suicidale personer forstår at det er dumt å svare «ja» på et slikt spørsmål. Et slikt spørsmål som inneholder så mye følelser, sorg og fortvilelse. Det er rett og slett ikke bra nok. Men hva kan man gjøre?

Jeg foreslår følgende: En helsearbeider kommer inn i rommet, hilser og setter seg i samme høyde som pasienten. Helsearbeideren forteller at han er bekymret, og ønsker å snakke om det som har skjedd. Kanskje ønsker ikke pasienten det. Da kan helsearbeideren komme tilbake senere. Uansett vil han spørre om pasienten har noen ting i livet som er litt bedre enn det andre, kanskje et kjæledyr? Har pasienten noen planer i ukene som kommer? Svaret på spørsmålene ville være gode indikasjoner på pasientens tilstand. Kanskje man kan snakke om hva som utløste forsøket, og hva pasienten føler nå, som hun fremdeles lever. Kanskje det er enklere, selv om det tar lenger tid enn et ja/nei-spørsmål.

 

Den vanskelige hjemkomsten

Men så kommer pasienten hjem. Kanskje er det første som møter personen tomme pilleesker eller en blodig kniv. Men det er ingen andre der. Det er ingen som rydder og trøster. Terskelen for å gjenta samme manøver som sist, er kanskje lavere enn noen sinne. Perspektiver som på nytt begynner å famle. Tanken om at verden ville vært bedre uten meg, uten — byrden meg. Tanken om at jeg kanskje skulle ringt noen og sagt hvordan jeg hadde det. Men hvem skulle jeg ringt? Hva kunne noen gjort, uansett?

I disse situasjonene er det desto viktigere at kommunene har rutiner som sørger for at selvmordsstatistikken ikke øker ytterligere. Dette er ikke fag – det er politikk. Hvis bare noen kunne være der for å rette litt på perspektivet, fortelle at døden ikke er eneste løsning på det enorme mørket. Kanskje kunne flere av mine venner fremdeles vært i live i dag dersom de hadde fått denne oppfølgingen. De kunne fortsatt studert, jobbet, fortsatt å bidra til samfunnet. Og de kunne kanskje hatt drømmer og håp for fremtiden. Kanskje venninnen min som døde i selvmord kunne vært den personen som fant ut hva vi skal leve av etter oljen. Kanskje.

 

Ingen klarer alt alene

Akkurat som at vi alle har en kropp som kan bli syk, har vi også en psykisk helse som kan bli det. Man vet aldri når det skjer noe uventet som snur opp ned på livet. Det kan være en traumatisk enkelthendelse, eller en langsom og snikende prosess som spiser deg opp innvendig. Det kan ramme broren din, foreldrene dine, naboen din – det kan ramme deg som leser dette, på lik linje med andre skumle, somatiske sykdommer man heller ikke kan forutse. Derfor er det i samfunnets interesse at 59% av kommunene som ikke har etablert rutiner for oppfølging etter selvmordsforsøk får den eminente ræva i gir, og sørger for at vi har noen der når livet ikke lenger virker verdt det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s