Fordypning: Depresjon i litteraturen

1 Innledning

1.1 Innledning og problemstilling

De siste årene har depresjon blitt omtalt som en av de nye folkesykdommene i den vestlige verden. Stemningslidelser et økende problem i samfunnet, og mange bruker litteraturen til å skildre psykiske problemer som depresjon, og for å komme seg ut av den. Den litterære tidsepoken fra 1980 til 2000-tallet er preget av åpenhet og mangfold, og spesielt kvinner er overrepresentert når det kommer til litteratur som beskriver det indre livs hemmeligheter i direkte romanform.

 

I denne teksten skal jeg se på to ulike romaner fra to veldig forskjellige litterære tidsepoker. Bøkene skildrer det samme temaet: depresjon. Jeg skal sammenligne romanen Professor Hieronimus skrevet av Amalie Skram i 1895, og romanen Evig søndag av Linnéa Myhre som ble skrevet i år, i 2012. Problemstillingen jeg har utarbeidet er:

 

Hvordan gjenspeiles depresjon i primærlitteraturen, og hvordan fremstilles hjelpeapparatet rundt de to hovedpersonene Else Kant og Linnéa Myhre?

 

Ved hjelp av denne problemstillingen, vil jeg se på hvordan depresjonen gjenspeiles i litteraturen, og hvordan forfatterne bruker bøkene til å beskrive hovedpersonenes depresjon, og følelsene rundt dette. Jeg vil også se på fellestrekk og ulikheter på hvordan samfunnet, miljøet og hjelpeapparatet rundt kvinnene skildres i de to romanene med 117 års differanse i utgivelsesår.

 

Grunnen til at jeg har valgt å fordype meg i temaet depresjon, er fordi jeg har lest Evig søndag fra tidligere i år. Jeg synes boken var sterk, interessant og hadde et godt tolknings- og sammenligningsgrunnlag opp mot en eventuell annen roman. Jeg ønsket å bruke denne boken som utgangspunkt for resten av oppgaven, og finne en liknende roman fra en eldre litterær tidsepoke. Ved å bruke en eldre sammenlikningsroman med mange fellestrekk i tema, romantype og innhold, har jeg kunnet skrive en oppgave som har flere vinklinger mot problemstillingen.

1.2 Metode

For å finne svar til problemstillingen, har jeg først og fremst lest og tolket primærlitteraturen. Lesemåten har til en viss grad blitt forfatterorientert[1] fordi romanene er selvbiografiske, noe jeg kommer tilbake til senere. Samtidig har jeg lest bøkene med en samfunnsorientert lesemåte[2], og blandet disse to lesemåtene for å kunne trekke ut viktige deler av teksten, som svarer til de to leddene i problemstillingen.

 

I tillegg til å ha lest Professor Hieronimus og Evig søndag, har jeg brukt fagboken Depresjon og mani – forståelse og behandling av spesialist i klinisk psykologi, Jarle Eknes, som sekundærlitteratur. Grunnen til at jeg valgte å bruke en fagbok som supplement i tolkningen av primærlitteraturen, er for å kunne gå dypere inn i både tema og tekst. Ved å flette fagkunnskaper inn i tolkningen av romanene, kan man få et mer helhetlig bilde av depresjon.

2 Bøkene

2.1 Om Amalie Skram og Professor Hieronimus

I norsk litteraturhistorie finner man mange store navn som har satt fokus på og endret alt fra religiøse oppfatninger, til ulike fremstillinger av sosiale forhold og sjeleliv. Fra den litterære tidsepoken det moderne gjennombrudd finner vi blant andre Amalie Skram, en kvinne som regnes som en av de fremste forfatterne i den forannevnte epoken. Skram er kjent for å ha skapt en ny romanform som blant annet gav plass til fremstilling av indre sjeleliv, med klare naturalistiske trekk (Dahl m.fl. Grip teksten, 2008:75,76). Romanen Professor Hieronimus regnes som en av de viktigste romanene hun har skrevet. Det var med denne ”sinnssykehusromanen” hun virkelig fikk et stort publikum (SNL, 2011).

 

Amalie Skram ble selv lagt inn på et psykiatrisk sykehus i København i 1895. Professor Hieronimus ble skrevet samme år som Skram ble innlagt, og betegnes som en sterkt selvbiografisk bok. Skram brukte antakeligvis egne erfaringer for å beskrive hovedpersonen i boken, Else Kant. Kants fortvilelse og miljøet rundt henne på det psykiatriske hospitalet blir beskrevet grundig og sterkt, og forsterker inntrykket av hvordan samfunnet behandlet psykisk syke på 1800-tallet.

Else Kant er mor, hustru, og arbeider som malerinne. Hun føler på et sterkt press fra alle kanter, og opplever at hun ikke mestrer noen av rollene sine. Primært har Else et søvnproblem, og hun har ikke sovet ordentlig på et helt år. Søvnvanskene forverrer opplevelsen av sin ufullstendighet som malerinne og kvinne, og hun fremstår som dypt deprimert i begynnelsen av boken. Hun har sterke selvmordstanker, som uttrykkes flere ganger i teksten:

Å dø var det eneste tiloversblevne. Nedlegge kampen. Forsvinne fra et liv, som kun var lidelsesfullt, og som hun gjorde lidelsesfullt også for andre. Det var umoralsk å bli ved med å leve, når man intetsomhelst dudde til, når man visste med seg selv, at man kun var til byrde og plage for dem, man så gjerne ville yde det meste og det beste, og endyttermere visste, at det aldri blev anderledes. (Skram 1895:234)

 

I samarbeid med ektemannen innser Else at hun trenger hvile, og går frivillig med på å legge seg inn på et psykiatrisk sykehus i håp om å bli bedre. Hun forstår raskt at hospitalet ikke er et hvilested for hennes søvnproblem og depresjon, men heller preget av tvang og streng disiplin ovenfor svært syke pasienter. Professor Hieronimus er sykehusets overhode, og blir raskt fremstilt som Else Kants onde lege. Møtet med sykehuset kommer som et stort sjokk på Else, og hun blir erklært sinnssyk av professoren som ikke tåler å få kritikk. Selv om Else har mange støttespillere i både medpasienter og sykepleiere, tør ingen å snakke mot den egenrådige overlegen. Else blir nødt til å kjempe både mot professor Hieronimus og seg selv, og romanen ender med at hun blir overført til en langtidsavdeling på ”sinnssykehuset” St. Jørgens.

 

Først og fremst er Professor Hieronimus en bunnløs kritikk av psykiatrien, kvinnerollen og kampen mot maktpersoner på 1800-tallet. Man kan anta at Amalie Skrams hensikt med romanen var å gi et bidrag til debatten om likestilling og velferd i sin samtid (Studienett.no, 2010). Dette kan være interessant å bruke når man skal se på hvordan hjelpeapparatet fremstilles i romanen. Jeg har likevel valgt å legge fokus på Else Kants’ følelser rundt depresjon og går dermed litt utenom hennes antatte hensikt med boken, med hensyn til problemstillingen.

 

2.2 Om Linnéa Myhre og Evig søndag

I motsetning til den etablerte forfatteren Amalie Skram, er Linnéa Myhre en ung debutant innen litteraturen. Først og fremst er Myhre kjent for bloggen Alt du vet er feil som hun har drevet på Internett siden 2008. Linnéa Myhre ble født i Molde i 1990, men flyttet senere alene til Oslo. Med et pessimistisk og sarkastisk blikk på samfunnet rundt seg, har Myhre blitt betegnet som en ”sinna-blogger”. Gjennom årene har bloggen på Internett utviklet seg fra å være en typisk ungjentes hverdagsblogg, til å bli en sterkt personlig blogg med dystre undertoner. Myhres skriving har vært preget av en lang sykdomshistorie med spiseforstyrrelser og depresjoner, og romanen Evig søndag er det hun selv betegner som ”avslutningen” på bloggen. Høsten 2012 la hun ned bloggen, og erstattet den med romanen hun skrev i år, i 2012. Selv betegner hun boken som sterkt selvbiografisk.

 

I boken blir leserne tatt med i ett år av Linnéa Myhres liv. Som nevnt tidligere har Myhre en lang sykdomshistorie, og etter mange år uten behandling, går hun frivillig med på å oppsøke psykiateren Finn. Tidligere har hun vært innlagt til behandling på sykehus for alvorlige spiseforstyrrelser, og hun sliter fortsatt med anoreksi i romanen.

 

Linnéa opplever ingen lyspunkter i livet, og isolerer seg bevisst i leiligheten sin. Hun har et par deltidsjobber på et bakeri og i NRK, men for det meste forsøker hun å få tiden til å gå ved å sove, vandre i matbutikker, eller besøke psykiateren Finn. Evig søndag preges av setninger som denne: ”Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. Jeg skulle ønske jeg heller kunne få sove til jeg aldri våknet…” (Myhre 2012:13). Kort, presist og nøkternt beskriver hun fortvilelse og mørke tanker. Man får raskt en opplevelse av å lese en tilstandsrapport. Myhre er fanget i egne rutiner, angst og selvmordstanker:

I morgen skal jeg fortelle Finn at jeg har lyst til å dø, og at jeg har brukt timevis på å gjøre research til hvordan jeg kan gjennomføre et vellykket selvmord. Jeg skal fortelle ham at jeg ser på det som en belastning å leve, og at jeg ikke lenger har overskudd til å holde ut med meg selv. (Myhre, 2012:29)

 

Linnéas symptomer på depresjon blir sterkere gjennom boken, og kun i løpet av 192 sider, utvikler livet hennes seg fra å være tungt til å bli enda tyngre. Evig søndag har fokuset rettet innover på hovedpersonens opplevelse av livet, og tar opp temaer som blir mer og mer aktuelt for unge jenter i dag.

3 Tolkning og sammenlikning

3.1 Kort om depresjon

Med utgangspunkt i Jarle Eknes’ Depresjon og mani, beskrives depresjon som et syndrom med mange forskjellige kjennetegn. Eknes skriver at sykdommen ikke er en klart avgrenset tilstand, og at man derfor ikke kan beskrive en typisk deprimert person. Grunnen til dette er at depresjonen får svært individuelle uttrykk, som rammer personens følelses- og tankeliv. ”En av grunnene [til at man ikke kan beskrive en typisk deprimert person] er at depresjon er betegnelsen på en gruppe lidelser, med en rekke forskjellige årsaker” (Eknes, 2006: 29). Med andre ord vil det si at det ikke finnes noen oppskrift på hvordan en deprimert person tenker og oppfører seg. Denne forklaringen på depresjon, gjør det enklere å sammenlikne Pr. Hieronimus og Evig søndag. Måten Skram og Myhre fremstiller sin kamp mot hverdagen er svært forskjellige, men har likevel flere fellestrekk som kan trekkes opp til moderate former for depresjon. De depressive symptomene som fremtrer, og alvorlighetsgraden er også gjerne individuelle, noe de to bøkene i seg selv representerer godt.

 

3.2 Hvordan gjenspeiles depresjon i litteraturen?

Innledningsvis nevnte jeg Professor Hieronimus’ stilling som et innlegg i samfunnsdebatten på 1800-tallet. I motsetning til Professor Hieronimus er ikke Evig søndag på noen måte en samfunnskritisk roman, men har rettet oppmerksomheten innover i større grad. Samtidig er Evig søndag skrevet i jeg-perspektiv, noe som forsterker effekten av den personlige følelsen man kan få av å lese boken. Professor Hieronimus er derimot skrevet i tredjeperson-perspektiv, og får frem et helt annet budskap ved denne synsvinkelen.

 

Når man skal se dypere på hvordan depresjonen gjenspeiles i de to romanene, er det også viktig å se på hvordan samfunnet har utviklet seg fra 1800-tallet og til nå. Miljøet i de to romanene er svært forskjellig, og har mye å si for hovedpersonenes opplevelse av det indre livet.

 

På 1600- og 1700-tallet, var det vanlig å se på psykisk sykdom som en djevelbesettelse, eller en straff fra Gud. På 1800-tallet ble derimot dette synet endret, og det ble satt fokus på at psykisk syke led av sykdom i sentralnervesystemet (Malt for SNL, 2011). Psykisk sykdom fikk nå forklaring til å gjelde en somatisk tilstand som kunne behandles, fremfor å skyldes en uforklarlig sinnstilstand forårsaket av Gud. Antakeligvis fulgte nok noen av fordommene fra 1600- og 1700-tallet med på hvordan man så på pasientene, men fokuset ble imidlertid gradvis endret. Fortsatt ble de fleste avvik fra ”det normale” ble regnet som en ”sinnslidelse”. Man var spesielt utsatt for å bli diagnostisert som ”sinnssyk” dersom man var en kvinne som gjorde motstand mot autoritetene. I Pr. Hieronimus finner vi mange eksempler på nettopp dette. En kvinnelig medpasient av Else blir blant annet innelåst på sykehuset fordi hun hadde vært dårlig likt av sin familie:

 

Else kunne ikke begripe, at der skulle mangle henne noe på forstanden. […] Med list og vold var hun blitt lokket inn på hospitalet av Hieronimus og en slektning, også hadde hun plutselig fått beskjed om, at hun var anholdt som sinnssyk og skulle i seng. (Skram, 1895:331)

 

De syke pasientene blir tydelig sett ned på i Skrams roman, hvor de blir behandlet respektløst og nedlatende i all offentlighet. Alle ”avvik” blir samlet på samme type sykehus, uten forskjell på problemområder eller diagnoser. Felles for kvinnene som hadde blitt diagnostisert som ”sinnssyke” av Hieronimus, var at de skulle låses inne og fratas sine eiendeler. Å ha en høy utdannelse innen medisin var ofte forbeholdt menn på 1800-tallet. Kjønnsdelingen innen arbeidslivet er veldig tydelig i Pr. Hieronimus, der alle legene som diagnostiserer og bestemmer er menn, mens sykepleierne som tar seg av pasientene direkte, er kvinner. Beskrivelsene Skram gjengir i Pr. Hieronimus, kan nok i stor grad si mye om hvordan psykiatrien var på 1800-tallet, både fordi boken er sterkt selvbiografisk og fordi man vet at det på mange måter var slik som det er beskrevet.

 

I vår moderne samtid har forskning og ny kunnskap om psykiatri bidratt til ulike diagnostiseringssystemer, og mer innsikt i ulike sykdommer. Man vet blant annet at depresjon ikke skyldes en djevelbesettelse, eller er en feil i sentralnervesystemet. I tillegg kan man også skille på ulike grader av depresjon, og man fokuserer i stor grad på symptomene som kjennetegner sykdommen, fremfor å se på selve depresjonen som et symptom. Det vil med andre ord si at man nå vet at det ikke er noe fasitsvar dersom man lider av en depresjon, og at symptomer og styrkegrad kan variere fra person til person.

 

Linnéa Myhres roman Evig søndag kan på mange måter illustrere hvordan samfunnet har forandret seg siden 1800-tallet, man ser tydelige forskjeller på hvordan forfatterne Myhre og Skram lever, og sliter.

 

For lettere å skille på fellestrekk og ulikheter på hvordan depresjonen gjenspeiles i primærlitteraturen, har jeg valgt å dele romanenes mest fremtredende symptomene på depresjon, inn i underoverskrifter. Jeg har nok en gang tatt utgangspunkt i Jarle Eknes’ fagbok om depresjon, Depresjon og mani, for å kunne bekrefte påstander og fylle inn fagkunnskaper om de ulike symptomene.

 

3.3 Søvnforstyrrelser

Et felles gjennomgangstema i både Pr. Hieronimus og Evig søndag, er hovedpersonenes forhold til søvn. Mens Else Kant ikke har sovet på flere år, sover Linnéa Myhre mye gjennom dagen. Myhre teller timer, og planlegger sovingen. Hun tar tre og fire sovetabletter både kveld og dag, for å sove mest mulig:

 

Jeg våkner naken og feil vei i sengen med hodet utenfor kanten. Nakken gjør vondt av all søvnen, og jeg griper desperat etter mobilen som viser 12:00. Jeg regner på det og innser til min store overraskelse at jeg har greid å sove i mer eller mindre 17 timer. Jøss, murrer jeg fornøyd og kikker opp på lyspæren i taket. (Myhre, 2012:44)

 

Om søvnforstyrrelser skriver Jarle Eknes at innsovningsvansker er typisk for en deprimert person. Videre skriver han at det blant voksne er mest vanlig å sove mindre, mens man ser at deprimert ungdom ofte får en økt søvn, og sover ekstra mye. (Eknes 2006:40). Dette utsagnet passer godt til romanene, 21-årige Linnéa sover mye, mens voksne Else sliter med å komme til ro, og sovne inn.

 

Else Kant blir også tilbudt sovemedisiner på sykehuset. De virker imidlertid ikke, selv om hun får dobbel dose flere av nettene. Støyen på det psykiatriske sykehuset, og i hodet hennes, er for høy på tross av at det eneste hun ønsker er å få sove. Dessuten ønsker hun ikke å benytte seg av sovemiksturen, men blir tvunget til å ta den. Først etter flere uker på sykehuset, faller hun i søvn i et kvarters tid. Dette står i sterk kontrast til Linnéas forbruk, og ikke minst misbruk av tablettene:

”Jeg er også blitt nødt til å øke dosen til tre piller om gangen, da den nye sorten er preparater kjøpt billig på Internett og ikke ser ut til å være like effektive som de norske, reseptbelagte pillene jeg har tjuvlånt av tilfeldige bekjente.” (Myhre, 2012:42).

 

Linnéas mål er å sove så mye som mulig for å fylle tomheten hun føler på: ”Jeg må jo bare slutte med dette, tenkte jeg, mens jeg ombestemte meg like fort. Frykten for ikke å få sove er for sterk” (Myhre, 2012:48). Det er likevel et poeng at begge hovedpersonene ikke sovner på egenhånd, men er nødt til å bruke tabletter, eller sovemikstur for å få sove. Søvnproblemer i seg selv har en stor innvirkning på livskvaliteten, og det er tydelig at Else og Linnéas liv ikke blir noe enklere

 

3.4 Om selvmord

Et annet felles gjennomgangstema i primærlitteraturen er hovedpersonenes ønske om å ta sine egne liv. Både Else Kant og Linnéa Myhre opplever livet som vanskelig å leve, og har et sterkt ønske om å dø. I begge romanene oppleves selvmordstankene både som intense og troverdige, til tross for at de verken forsøker- eller tidligere har forsøkt å ta selvmord.

 

Linnéa Myhre beskriver konkrete selvmordstanker og -planer allerede i nærmeste fremtid: ”For det eneste jeg ønsker, er å slippe unna. Alt. […] Men jeg tror jeg kan tilegne meg motet jeg trenger i løpet av ett år. Jeg har allerede begynt” (Myhre, 2012:7). I Evig søndag blir leserne stilt ovenfor en sterkt suicidal ung jente som daglig leker med tanken på å dø, mens hun søker opp dødelige medikamenter Internett. Hun beskriver sitt største ønske som å falle ”tilfeldig” foran trikken, eller som i setningen: ”Et ønske om å […] legge meg langflat i veibanen for å se om noen har kløkt nok til å kjøre over meg” (Myhre 2012:74).

 

Om selvmord skriver Jarle Eknes at det i mange tilfeller kan virke som om mennesker som har besluttet å ta sitt eget liv tilsynelatende har det lettere og er mindre deprimert enn før. Han forklarer videre at noen av dem signaliserer en ro utad som har sammenheng med at de har tatt en sterk beslutning som å gjøre det slutt, og at dette er en beslutning som gir dem fred og lettelse, sammenlignet med hvordan de har hatt det i lang tid. (Eknes 2006:44)

 

”Nå ja, men denne siste utvei løp jo ikke fra en.” (Skram 1895:234). Denne setningen gir et godt bilde av hva Jarle Eknes beskriver om følelsen av lettelse med tanke på selvmord. Selv om hun oppfatter hverdagen som uutholdelig, har hun en ”trygghet” i tanken på å ha muligheten til å ta sitt eget liv. Else Kant har med andre ord selvmordstankene mer på avstand enn hva Linnéa Myhre har. Selv om det er tungt, og selvmordstankene er sterke i begge bøkene, får Else fokuset sitt endret i kampen mot professor Hieronimus. Hun blir sterkere av å kjempe mot autoritetene, og kampinstinktet blir tydeligere enn selvmordstankene i løpet av romanen.

 

Linnéa Myhre avvikler selvmordstankene ved ikke å spise. Mens Else Kant finner styrke i å kjempe for seg selv ovenfor overlegen, finner Linnéa styrke i å se at hun blir tynnere. Selvmordstanker og konkrete selvmordsplaner er sterkere i begynnelsen av Evig søndag, og avtar sakte men sikkert etter hvert som fokuset faller på å gå ned i vekt. Både Linnéa og Else bruker energien annerledes i slutten av begge bøkene.

3.5 Om hjelpeapparatet

En del av problemstillingen jeg utarbeidet i forkant av arbeidet med denne teksten, var å se på hjelpeapparatet rundt hovedpersonene i primærlitteraturen. Et hjelpeapparat vil si én eller flere fagpersoner som arbeider for eller med en pasient, som for eksempel en psykolog. De største forskjellene i de to bøkene jeg har fordypet meg i, ligger i hjelpeapparatets behandling og håndtering av Else og Linnéa. Jeg har valgt å legge oppmerksomheten på de to tydeligste forskjellene: hjelpeapparat som i samfunnet rundt hovedpersonene, og hjelpeapparat som i behandling av depresjon.

 

Da Professor Hieronimus ble skrevet var det, som nevnt tidligere, svært tabubelagt å være psykisk syk. Dette beskrives indirekte flere ganger i romanen, både på måten pasientene på ”sinnssykehuset” blir behandlet av pleiere, og hvilken kontakt disse har med samfunnet utenfor den psykiatriske avdelingen.

”De samme høie vinduer, de samme gule bord og stoler, de samme skikkelser i løst, blått bomullstøi. […] Inntrykket Else fikk, var ennu mere nakent og fengselsaktig enn på den forrige gang.” (Skram, 1895:253)

 

Inne i hva Skram beskriver som ”fengselsaktig” har pasientene på sykehuset ingen mulighet til å forlate bygningen eller kontakte sine nærmeste utenfor. Selv om teorier som at psykisk sykdom skyldtes djevelbesettelse eller straff fra Gud var utdatert på 1800-tallet, var det som nevnt tidligere fortsatt en stor frykt for den ”uforklarlige sinnssyken”. Å komme på et psykiatrisk sykehus var et stort sosialt nederlag, og man ble regnet som å være mindre verdt som menneske. Pasientene ble skjult for omverdenen og den eneste muligheten de hadde til frisk luft, var en liten luftegård som ble avgrenset av sykehusbygningen. Når Else i boken får besøk av en gammel bekjent kommer det sosiale nederlaget tydelig frem: ”Min mann måtte jeg ikke se, det tålte jeg gudbevares ikke, men dette fremmede menneske, som jeg har truffet i selskapslivet, den gang mine vilkår var som andres! Hennes ansikt skalv av tilbaketrukken gråt.” (Skram, 1895:379)

 

Maktmisbruk er også et sentralt tema som blir drøftet av Amalie Skram i Professor Hieronimus. Mens man forestiller seg at en leges oppgave skal være å lindre, behandle og trøste et menneske i en sårbar situasjon, ser man 1800-tallets triste realitet i romanen som driver målrettet kritikk mot overlegen Hieronimus. Mens Else kjemper mot sin egen tilværelse, og egne følelser, stadfester overlegen sin posisjon som lege, nettopp ved å spille et maktspill med pasientene. Selv om pleierne forstår at Else ikke er såkalt ”sinnssyk”, vil ingen tale overlegen i mot på grunn av hans sosiale posisjon og av respekt for den tids overklasse.

 

Over 110 år senere beskriver Jarle Eknes depresjon som et meget utbredt fenomen. Han beskriver at man har et godt forskningsgrunnlag og klinisk erfaring for å vurdere hvilken innsats som hjelper i behandlingen av depresjoner og sammensatt psykisk sykdom. (Eknes, 2006:81) Denne beskrivelsen er ment til å brukes for fagpersonell som behandler depresjon, og den gir oss et bilde av økt forståelse, forskning og vitenskap innen et emne som har en mørk historie i fortiden med tanke på maktmisbruk og overgrep som beskrevet i Professor Hieronimus.

 

Dette forklarer mye om den store motsetningen mellom Professor Hieronimus og Evig søndag. Mens vi i Professor Hieronimus møter en ujevn maktfordeling mellom lege og pasient, ser vi en økt toleranse og forståelse i Linnéa Myhres Evig søndag i kontakten med psykiateren. Selv om Linnéas depresjon kan oppleves som mer intens enn Elses’, ved sammenlikning av bøkene, har hun likevel et langt friere liv enn det Else hadde på 1800-tallet. I motsetning til professor Hieronimus som omtales med tittel og etternavn, snakker Linnéa til, og beskriver psykiateren Finn ved fornavn. Bare ved å se på hvordan pasientene omtaler legene sine, får man et forsterket bilde av maktfordeling mellom lege og pasient.

 

Forholdet mellom Linnéa og psykiateren Finn er avslappet, og Finns holdning mot Linnéa er fylt med forståelse og respekt ovenfor henne som menneske. Allerede da Linnéa tar kontakt med psykiateren på e-mail og undertegner som ”sinnssyk”, ser man en stor forandring på hvordan det tabubelagte har utviklet seg til å bli noe mer hverdagslig. ”Jeg parkerer sparkesykkelen mot sjeselongen inne på Finns kontor, og han blir imponert, synes det er smart med sparkesykkel, og jeg forteller ham fordelene og ulempene med den uten at han spør om det” (Myhre, 2012:169).

 

Selv om Finn er kjent med Linnéas selvskading, og hennes sterke ønske om å dø, møter han henne med respekt og verdighet.

-Vil du at jeg skal skrive ut en resept på antidepressiver til deg? Spør han.

Jeg svarer ikke.

– Jeg vil ikke at du skal fortsette med å ta fra andres medisinskap” (Myhre, 2012:20).

Dette er et av eksemplene på Finns liberale holdning til Linnéa. Han respekterer henne, og møter henne som medmenneske fremfor å forsøke å styre hennes liv.

4 Avslutning og oppsummering

Stemningslidelser angår alle mennesker på en eller annen måte” (Eknes, 2006:17).

I bøkene Professor Hieronimus og Evig søndag skildrer Amalie Skram og Linnéa Myhre hvordan det føles å være deprimert, og følelsen av ikke å mestre livet. Både Skram og Myhre har selv opplevd å bli tatt hånd om av psykiatrien, og romanene er i høy grad selvbiografiske. Forfatternes opplevelser rundt å ha en depresjon, samt deres møte med psykiatrien, har formet hvordan forfatterne uttrykker seg i bøkene. Gjennom sitater om søvnløshet, selvmordstanker og fortvilelse rundt egen situasjon har jeg forsøkt å få frem hvordan depresjonen gjenspeiles i litteraturen. Med tanke på den store differansen i utgivelsesår er det åpenbart forskjeller, men fellestrekkene i de to bøkene er likevel slående når det kommer til den subjektive opplevelsen av egen situasjon.

 

De store ulikhetene ligger i hovedpersonenes møte med psykiatrien. Hjelpeapparatets, eller psykiatriens historie handler mye om hvordan man har oppfattet psykiske lidelser som depresjon, gjennom tidene. I de to bøkene jeg har sammenlignet, ser man en tydelig utvikling på faglig nivå i møte med en deprimert pasient. Samtidig ser man en stor moralsk samfunnsendring, som mest sannsynlig har utviklet seg i takt med både faglig innsikt og hyppighet av depresjon i samfunnet. Fra Professor Hieronimus til Evig søndag er det tydelig at depresjon er en sykdom som rammer flere i vårt moderne samfunn enn hva det gjorde for hundre år siden. Dette faktum har gjort at det er blitt mindre tabubelagt å være deprimert. Stigmatiseringen av psykiatriske pasienter slik man så på 1800-tallet har på mange måter avtatt, noe som kommer tydelig frem i Evig søndag.

 

Som oppsummering kan man på grunnlag av dette, si at fremstillingen av hjelpeapparatet er svært ulik i de to bøkene. Der Else Kant blir behandlet respektløst og dårlig av psykiatrien, blir Linnéa Myhre behandlet som et menneske med frihet og medbestemmelse i sitt eget liv. Selve depresjonen blir likevel gjenspeilet ganske likt. Forskjellene er svært små med tanke på at det skildres to ulike individer. Fellestrekkene er i flertall, og hovedpersonenes opplevelser av hvordan det er å ha en depresjon, er de samme i dag som de var i tiden før første verdenskrig (Olsen, forskning.no, 2012).

 

5 Litteraturliste

5.1 Primærlitteratur

Myhre, Linnéa. 2012. Evig søndag. Oslo, Tiden forlag 2012.

 

Skram, Amalie. 1895. Professor Hieronimus. Oslo, Gyldendal norsk forlag 1993.

 

5.2 Sekundærlitteratur

Dahl, Berit H., Engelstad, Arne, Engelstad, Ingelin, Halvorsen, Ellen B., Jemterud, Ivar, Torp, Arne og Zandjani, Cathrine. 2008. Grip teksten. Norsk Vg3. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2008.

 

Eknes, Jarle. 2006. Depresjon og mani – forståelse og behandling. Oslo, Universitetsforlaget 2006.

 

Engelstad, Irene. Amalie Skram utdypning (Norsk biografisk leksikon). (28.09.2011) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/.nbl_biografi/Amalie_Skram/utdypning

 

Malt, Ulrik. Psykiatri. (12.04.2009) I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/psykiatri (01.10.12)

 

Myhre, Linnéa. Alt du vet er feil. Blogg. Hentet fra: http://www.linniiie.com (02.10.12)

 

NHI. Forekomst av depresjon. (Sist endret: 28.11.2008). Hentet fra: http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-forekomst-9116.html (19.11.12)

 

Olsen, Jan Arve. 13.11.12. Ingen hører på de psykisk syke. Forskning.no. Hentet fra: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/339401 (30.11.12)

 

Spenn 3. Teksttolkning på fem ulike måter. Cappelen Damm. Hentet fra: http://spenn3.cappelendamm.no/binfil/download.php?did=38898 (18.11.12)

 

Studienett.no. Elevoppgave, 2010. Analyse av ”Professor Hieronimus” av Amalie Skram. Hentet fra: http://www.studienett.no/Oppgaver/professor-hieronimus-21028.aspx (26.11.12)

 

Studienett.no. Elevoppgave. Menneskets psykiske lidelser. Hentet fra: http://www.studienett.no/Oppgaver/Menneskets-psykiske-lidelser-18946.aspx (02.10.11)

 

Østre Toten Folkebibliotek. Litterære tidsepoker. Hentet fra: http://www.ostre-toten.folkebibl.no/Skole/litthist.htm (02.10.12)

 

[1] Forfatterorientert lesemåte: Brukes for å finne spor av forfatterens livserfaring, verdier og holdninger for å tolke teksten. (Spenn 3. Teksttolkning på fem ulike måter. Cappelen Damm).

[2] Samfunnsorientert lesemåte: Brukes for å finne svar på hvilket bilde teksten gir av samfunn, miljø og verdier. (Grip Teksten, 2008:86)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s