Lidelsen Trump

  • Utgangspunktet for denne kronikken er psykologen Dan P. McAdams’ analyse av psyken og personligheten til USAs nye president i artikkelen «Inne i Donald Trumps hode»

Denne artikkelen handler ikke så mye om hvor uegnet Trump er som president, eller hva slags menneske han er som person. Vi har jo alle sett ham på TV. Vi vet hvordan han oppfører seg foran kamera – og når han tror han er alene. Vi regner med at de fleste av oss krysser fingrene for at presidentskapet hans vil være preget av rådgivere, partifeller og kongressrepresentanter som alle er utstyrt med ganske store bremseklosser og en hel mengde støydempende vatt til bruk i internasjonale sammenhenger. Slik sett er Trump ganske utdiskutert og uinteressant.

Dette skal handle om personlighet og lidelser, for vår del er det nettopp her Trump blir et interessant tilfelle. Er han en syk drittsekk, bare en drittsekk eller bare syk? Og har det egentlig noe å si for hans rolle som president?

Forskere fant i 2006 at halvparten av alle amerikanske presidenter har hatt en psykisk lidelse.

Er ledelse og lidelse motsetninger?

Hva bestemmer om en president blir en god leder? Ulike studier har forsøkt å finne en kobling mellom amerikanske presidenters personlighetstrekk og deres ytelse i presidentembetet. Ved undersøkelse av de store lederne, skårer presidentene generelt høyere på sosial effektivitet – de er mer ekstroverte, mindre åpne og samvittighetsfulle, enn befolkningen forøvrig. Presidentene har en lavere grense for å manipulere andre, og de fleste har hatt et godt bilde av seg selv.

Forskere fant i 2006 at halvparten av alle amerikanske presidenter har hatt en psykisk lidelse. Det mest kjente tilfellet er Abraham Lincoln, som slet med depresjoner og angst. De samme egenskapene som ellers ville medført store funksjonsnedsettelser, kan nemlig av og til være helt nødvendige. I første halvdel av 1900-tallet ble verden kastet inn økonomisk uro og politisk ustabilitet som kulminerte i den andre verdenskrig. Her dukket det opp to for ettertiden svært kjente statsledere i Storbritannia og USA, som hadde det til felles at de begge med stor sannsynlighet hadde bipolar lidelse: Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt. Begge er kjent for å ha tatt stor risiko, og for at de i perioder nektet – kanskje til og med var ute av stand til – å gi opp håpet for sine prosjekter og ambisjoner.

I denne sammenhengen er nok Roosevelt mest interessant, da han før utbruddet av andre verdenskrig var i stand til å forene arbeiderbevegelsen, tungindustri, etnisk hvit middelklasse, afroamerikanere og søramerikanske bygdefolk i én og samme koalisjon. Bare tanken på at noe slikt kunne være mulig på Roosevelts tid, var av de fleste å regne som ren galskap.

Velgerne har avgjort at dette er personlighetstrekk de ønsker at presidenten skal inneha.

Syk drittsekk?

Kontroversielle uttalelser og opptredener har ført til diskusjoner rundt Trumps psykiske helse, med spørsmål om han kan lide av en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Enkelte har ytret bekymring for at en person med så tydelige, avvikende personlighetstrekk trer inn i verdens viktigste maktposisjon.

Det er imidlertid problematisk å blande en klinisk diagnose sammen med spørsmålet om skikkethet. Hvorvidt Trump har en lidelse eller ikke, er et spørsmål om hvorvidt Trump har behov for helsehjelp og eventuelle tilrettelegginger. Hvorvidt Trump er skikket som president, er et spørsmål om hvorvidt han vant presidentvalget, fordi presidentvalget her er gjeldende «diagnoseverktøy». Trumps personlighetstrekk kom klart og tydelig frem i valgkampen. Uavhengig av om disse trekkene forårsaker funksjonsnedsettelser hos Trump, har velgerne avgjort at dette er personlighetstrekk de ønsker at presidenten skal inneha. En eventuell diagnose som forklarer disse trekkene, spiller dermed ikke noen rolle vedrørende presidentskapet.

Det er ikke overraskende at folk spekulerer i hans helsetilstand. Det er nettopp Trumps svært fremtredende personlighetstrekk som har bidratt til mange ydmykelser fra hans opponenter. Dersom det imidlertid var allment kjent at Roosevelt hadde en psykisk lidelse under hans første valgkamp som president, kan det hende at verden hadde gått glipp av en viktig statsleder på et kritisk tidspunkt i historien. Ikke fordi hans humørsvingninger var ukjente, men fordi denne delen av hans person plutselig ville være assosiert med et kraftig stigma på grunn av merkelappen som diagnosen ville ført med seg, uavhengig av selve humørsvingningene.

Merkelapper er tross alt bare merkelapper

Trump, som av mange vil karakteriseres som både en utålelig person og uegnet for et presidentskap, har like fullt vunnet presidentvalget i USA. Trumps oppførsel før valget var velkjent, på samme måte som de amerikanske velgerne var godt kjent med Roosevelts problemer med å gå, som et resultat av at han tidlig i sin karriere fikk polio og ble lam fra livet og ned. En president må normalt gå mange trapper, men det var så vidt oss bekjent ingen som trakk frem presidentens bevegelseshemming under valgkampen. Det ville i så fall ha vært å utsette rullestolbrukere for et svært lite berettiget stigma, og dette er et overgrep man ikke bør begå. Uansett hvilken lidelse det eventuelt er snakk om.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s