Status overmedisinert

Medisin virker. Det er derfor den er så genial. Den virker på kroppen med sine kjemiske egenskaper, og danner grunnlaget for det vi kaller virkninger og bivirkninger. Bortsett fra noen av disse virkningene – bivirkningene, er medisin for det meste en fin ting. Den kan blant annet inhaleres, sprøytes inn, svelges – og den hjelper ufattelig mange mennesker rundt om i verden, med mange ulike sykdommer.

 

Dette vet man om medisiner.

 

Det finnes en gruppe av medisiner man derimot ikke vet like mye om, nemlig antidepressiver. Det er interessant, ettersom mange mennesker går på denne typen legemidler daglig, faktisk hele 320 000 nordmenn. Jeg er et av disse menneskene.

Som medisinstudent tenker jeg at enhver medisin skal behandle en diagnose, sykdom. En diagnose blir mest mulig presis dersom man har en solid sykehistorie, objektive så vel som kliniske funn. Problemet oppstår imidlertid når man medisinerer en feilaktig diagnose – eller at pasienten rett og slett ikke har en diagnose. Man evner, av ulike grunner, rett og slett ikke se sykdommens årsak.

 

Overmedisinering av symptomer

Analogi: Du brekker ankelen. Fremfor å operere og gipse, får du beskjed om å reise hjem og ta det rolig – med en resept på smertestillende. Når du to uker senere oppsøker legen for å forklare at ankelen kun blir verre, og du i tillegg blir svimmel av de smertestillende medikamentene, blir du innlagt på sykehus. På sykehuset møter du en annen lege, som øker dosen på de smertestillende medikamentene – fordi du fremdeles har vondt i ankelen, og du får i tillegg en ny medisin som skal gjøre at du ikke blir så svimmel. På sykehuset avfeier sykepleierne smertene med noe «alle gjennomgår, en naturlig del av livet å falle ned fra et tre på to meter». Den andre medisinen hjelper litt på svimmelheten, men gir et veldig plagsomt hudutslett og hjertebank. Og smertene er fortsatt like ille – om ikke verre. Når du en natt hyler av intense smerter, får du en tredje type medisin av en tredje lege. En fjerde kommer inn og setter en sprøyte beroligende når hylingen ikke gir seg. På legevisitten morgenen etter skjønner ingen hva som er problemet – de har jo gjort alt i sin makt for å gjøre deg bedre!

 

Spoiler: De har ennå ikke sett på ankelen.

 

Da jeg ble innlagt første gang i 2006 som tolvåring, var det heller ingen som så min «ankel». Fremfor å prøve å forstå og utrede, observerte de – og behandlet symptomer. Problemet var at jeg var så syk og selvdestruktiv at symptomene var for mange og overveldende. Det virket kanskje som en behagelig løsning å dope ned et barn. Sånn er det dessverre for veldig mange mennesker, i alle aldre, selv ti år senere. De tunge, psykiatriske pasientene har ingen stemme.

 

Jeg undres fremdeles over hvem som hadde ansvaret for min medikamentelle behandling da jeg gikk på til sammen ni ulike psykofarmaka i en alder av 14 år. Men jeg er ikke bitter. Jeg er sjeleglad for at jeg for eksempel ikke er avhengig av antiepileptikumet Rivotril, i motsetning til andre mennesker jeg møter ved trikkestoppet Brugata i Oslo sentrum – tidligere pasienter som også ble introdusert for dette stoffet på psykiatrisk avdeling.

 

SSRI-bonanza

Studier viser at rekordmange unge går på antidepressiva. Blir flere og flere deprimerte? I så fall, hvorfor? Foregår det en medikalisering av normale reaksjoner? Er samfunnet på ville veier, er psykisk helsevern i krise? Er «big pharma» den store synderen? Jeg vet ikke. De aller færreste av oss har grunnlag til å kunne forklare hvorfor alle disse ungdommene går på psykofarmaka. Det er komplekst, komplisert og individuelt.

 

Det jeg derimot har grunnlag til å uttale meg om, er at tilbudet til veldig mange av disse ungdommene er alt for dårlig. Altfor mange opplever lite eller ingen oppfølging fra helsepersonell samtidig som de blir satt på SSRI-preparater som blant annet har økt selvskadings- og selvmordsfare som bivirkninger. Det må få oppmerksomhet, og gjøres noe med.

 

Av den grunn hilses vårens debatt rundt medisinering i psykiatrien hjertelig velkommen – den er nødvendig og (døds)viktig.

 

Debatten rundt feil-, overmedisinering og medisinfrie behandlingstilbud har imidlertid avslørt en sterk polarisering mellom brukere og fagpersoner. Mens brukerne nærmest krever et paradigmeskifte, tviholder psykiaterne på evidensbasert kunnskap. Jeg håper at brukere og fagpersoner kan lære av hverandre, fremfor å kompromittere den annen parts erfaring og kunnskap.

 

Takk for alt, Fluoksetin

Fem måneder etter innspilling av P3-dokumentaren er min dose antidepressiva halvert, fra 80 mg til 40 mg. Det har vært skummelt og vemodig – jeg har så mye å takke Fluoksetin for!

 

Fluoksetin har gitt nok stabilitet til at jeg har klart å komme i forelesninger og delta i sosiale sammenkomster. Den har gitt en konsentrasjonsevne som har gjort det mulig å komme inn på medisinstudiet. Den har gitt en kjemisk balansering av humøret, slik at jeg har klart å stå i livets opp- og nedturer med kjærkommen apati – fremfor depresjon, som resultat. Antidepressiva har reddet livet mitt opptil flere ganger.

 

Antidepressiva, alene har den aldri vært problemet – det har vært meg. Jeg har vært så syk, og blitt behandlet så feil. Etter mange år uten et skikkelig behandlingstilbud har jeg endelig fått en dyktig psykolog, og står kanskje, forhåpentligvis snart på egne, gipsede ankler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s